SOS (Syt om serieåpning)

Det finnes knapt adjektiver som er tilstrekkelig usaklig og injurierende for å beskrive Branns opptreden mot Sandefjord i går. Det var en helsvart affære, verken mer eller mindre. Faktisk var det eneste positive med gårsdagens kamp at Brann ikke tapte med større sifre. Det hadde ikke vært ufortjent med både fire og fem i sekken, og trøstemålet på slutten kunne jeg strengt tatt klart meg foruten. Gamle Mons hadde brukt den scoringen til å peke på at alt ikke var håpløst – får inderlig håpe at Steinar ikke prøver på det samme.

Da Mons annonserte sin avgang i fjor høst, var det som musikk i mine ører. Helt siden totalkollapsen i 2006 var jeg en kritiker av Mjelde – t.o.m. da Brann vant seriegullet i 2007. Man må gjerne kalle den slags for det absolutte vanvidd, men det samme må sies om de som genierklærte Mjelde etter gullsesongen – det absolutte vanvidd. Takket være seriegullet kan Mons Ivar Mjeldes tid i Brann beskrives som akkurat tilfredsstillende, spesielt når man vet hvilke ressurser Mjelde hadde tilgjengelig fra 2004 og utover. Jeg har mang en gang fundert på hvor Brann faktisk kunne ha vært i dag dersom en annen person en Mjelde hadde ledet laget i denne perioden.

Inn kom i hvert fall Steinar Nilsen. Jeg fantaserte selvsagt om Jan Jönsson, men Nilsen fremstod slettes ikke som et dårlig valg. Endelig skulle vi få en trener som våget å sette skapet på plass. Endelig skulle det bli slutt på enkeltspilleres klippekorttilværelse. Endelig skulle innsats og offervilje settes i fokus. Endelig skulle det bli slutt på bortforklaringer etter pinlige tap mot bunnlag. Nå skulle Brann tilbake i toppen. I hvert fall frem til i går.

Da var alt tilbake ved det gamle. Den universelle oppskriften på hvordan nedrykksdømte lag skal slå Brann på hjemmebane fungerte igjen. Den fungerer alltid.

1. Gå ut med høyt press.
2. Løp som gale.
3. Et par taklinger over streken.
4. Skaff offensive dødballer.

Det er alt som skal til. Tre poeng er garantert. I Brann har man nemlig intet mottiltak mot denne forholdsvis enkle strategien. Helt siden Brann omsider ble en kraft å regne med på slutten av 90-tallet har vi sett den samme tendensen; et Brann-lag som blir kjempet ut av stilen på bortebane.

I går var det hele så åpenlyst at det nesten var pinlig å se på. Her stiller Brann med et lag bestående av spillere som samlet sett har flere landskamper enn det Sandefjord-spillerne har Tippeliga-kamper, men til ingen nytte. Med unntak av Hassan El Fakiri – som ironisk nok har vært den eneste spilleren Brann febrilsk har prøvd å kvitte seg med før sesongen – var alle Brann-spillerne i sjokk. Ingen plan fremover og kaos bakover. Det gamle spøkelset fra tiden under Mjelde – defensive dødballer – var ikke forsvunnet. Brann virket faktisk enda mer tafatt på gårsdagens dødballer enn det jeg har sett tidligere. Det sier ganske mye.

Så hva nå, Steinar? Ja, du kan skylde på skader og at spillerne var dårlig trent. Det siste var jo tydelig for alle og en hver – bortsett fra Mjelde som valgte å hvile sine favorittspillere i form. Det er likevel ingen unnskyldning for den totale mangelen på innsats og offervilje som er så nødvendig for å plukke poeng i Tippeligaen. Norsk fotball er en fysisk liga der det laget som kjemper hardest vinner til slutt. Det forstår Brann-spillerne kun når de spiller i solskinn hjemme på Stadion mot Rosenborg og Vålerengen. Borte mot Sandefjord og Odd tror de at deres overlegne ferdigheter er mer enn nok. Selv om historien gang på gang viser at de tar feil.

Jeg ser ikke frem til fortsettelsen. Kampprogrammet gir all mulig grunn til uro, for vi kan fort stå med null poeng når vi skriver mai. Da får vi virkelig se hva Steinar Nilsen er laget av.


Skrevet av Erik Bergsland