Saturday, August 29, 2009

En bekjennelse...

Jeg skjønte det ikke før. Brann var søndagsunderholdning for de voksne. En person du aldri presenterte for sjefen din eller sure kone. En person som mottok (fortjent nok) all din oppsparte frustrasjon En person du hadde noen av dine beste og tyngste stunder med. Men Brann var noe adskilt. Ikke var det interessant, og ikke var det underholdende. I alle fall ikke i forhold til legoen og sjørøverskuten min! Dessverre ble forholdet ekstremt tett og nært i årene som fulgte. Dumme Brann. Brann som gjorde at altfor mange helger ble spolert, og altfor mange penger sløst bort.

Brann og meg sluttet delvis fred rett før 21-nyhetene 22. oktober 2007. Vi gikk nemlig inn i fredsforhandlinger, diskuterte lidenskap, gleder, skuffelser og livsstil. Vi har diskutert og meglet en god stund nå. Under finner du samtalen vi hadde etter det pinlige 0-1 tapet for Sandefjord 24 august.

Geir: Du, Brann?

Brann: Ja?

Geir: Du er ansvarlig for noen av de største skuffelsene og gledene i livet mitt. Samtidig er du ansvarlig for at blodtrykket er farlig høyt i 90 minutter hver søndag.
Hva har du gjort meg til?

Brann: Det er enkelt. Jeg har gjort deg til meg.

Geir: Hva?!

Brann: Det burde ikke være så sjokkerende?

Geir: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du du gjort slik at jeg er blitt som deg?

Brann: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det egentlig er ganske logisk, tok det litt tid til å komme frem til at Brann faktisk hadde rett. Jeg har vært så sint på inkompetente trenere, late spillere, formenn som har vært mer opptatt av sin egen person enn Brann og juletrær. Jeg har dermed ikke hatt tid eller energi til å tenke på hva Brann har gjort mot meg - mot hele livet mitt! Junk-food foran hver kamp, perioder med deprisjon, vært sur mot arbeidskollegaer (som ikke er fra Bergen) på mandager, farlig høyt blodtrykk og blitt en av hovedsponsorene til Norwegian og SAS.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det slik at Brann ble en livsstil? Kjøpe sesongkort og være tilstede på hver hjemme- og bortekamp ellers er du en medgangssupporter. Jeg vet svaret. Jeg vet av skyldfølelse selger.

Det skumleste er tiden høsten 2001 - 2003, da Brann var på sitt verste, var da jeg trengte Brann mest. Jeg mistrivdes på skolen, og hjemme var det et helvete med krangling og andre komplikasjoner. Jeg har tenkt, og skjønt at Brann og Brann Stadion var nøyaktig det jeg trengte. Et fristed der alle dine personlige problemer blir borte i 90 minutter.

Vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å innrømme at Brann betyr mer enn bare å underholde meg hver søndag. Jeg vil ikke straffe Brann ved å boikotte de bare fordi sesongen i år ikke har vært som forventet. Undertegnede vet bare at den mentale helsen ikke har godt av å være for lenge borte fra Brann. Derfor hadde det vært veldig fint om du kunne halt i land en plass i e-cupen, Mr. Nilsen!