Betydningen av cupgullet

I løpet av mine 17 år med Brann har jeg hatt mange store øyeblikk. 3-2 kampen mot Lyn i cupen i 1990. 3-1 seieren mot RBK her i Bergen, også det i 1990. 4-0 mot Bodø/Glimt på 16 mai i 1994. Semifinalen mot LSK i 195. 7-1 seieren over Start i 1996. Semifinalen mot Molde i 1999. 8-1 kampen mot Stabæk i 2001 etc...

Men som mange andre vil nok 7 november 2004 stå igjen som en merkedag. Bronselaget, Brann, styrket stillingen sin ved å bli Norgesmestere på Ullevaal foran ca 20.000 bergensere. Det er ingen vits å undervurdere betydningen av cupgullet. Den er nemlig av en enorm betydning både for oss, klubben og spillerne. Takket være velvillige investorer legger Brann stein på stein (...), for å ta over tronen fra bortskjemte trøndere. Brann skal være det naturlige valget for spillere som virkelig ønsker å bli god. Dette gjelder for og fremst for lokale spillere i Hordaland og Sogn og Fjordane, men også eksterne spillere. Man kan naturligvis diskutere overgangssummer og lønn, men det er veldig oppløftende å se at spillere som Andresen, Soma og Sæternes valgte Sportsklubben Brann. Enda mer oppløftende er det å høre at spillere som Hanstveit, Soma og Sæternes aldri vil forlate Brann som bosman-spillere. På sikt håper jeg at spillerne velger å bli i Brann, når de en gang føler seg klar til å ta et nytt steg i karrieren. For noen få er det, heldigvis, ikke bare penger som teller. Bare se på Tom Lund, Torgeir Bjarmann, Erik Hofun og Bengt Skammelsrud.

Hvis en eller flere av de går videre, så håper jeg i alle fall de er ærlige nok til å si hvorfor. Robbie Winters en slik fyr. Han har aldri lagt på at penger er det som teller for han. Det samme kan bli eksemplifisert gjennom Erik Hagen. Som kjent skal han i 2005 spille for Zenit St. Petersburg. Han sa at det var ca 15 millioner grunner for å velge Russland. Ærlig og rederlig. Da er det verre med slike som Soma som tyter om vil ha flere utfordringer. Jada, det får han jo sikkert i Wycombe eller noe slikt. Vær så ærlig å si at det er pengene som frister!

For oss og delvis klubben markerte cupgullet en ny epoke. Brann brøt en barriere, og Brann vant endelig noe igjen. Optimismen og forventningene er skyhøye foran neste sesong. Men for noen av oss er vi fremdeles litt usikre. Vi har fulgt med Brann lenge nok til å ikke tro at dette kan vare. Dvs at vi har en slags fatalistisk innstilling til Brann. En slags forventning om at det til slutt går rett til helvete! Uansett hvor hvor mye bra som skjer i mellomtiden...
Denne følelsen har vi med rette med rette. Men man merker at det er en ny giv i Brann. Dermed er det lov å tro å håpe på at Brann skal bli et stabilt topplag. I situasjonen klubben nå befinner seg i, bør og skal målet være medalje hver sesong!

Tilbake igjen til årets cupfinale følte jeg en uendelig stolthet over spillerne, klubben og oss. Jeg følte at dette var noe vi greide sammen. Hva spillerne følte gir jeg egentlig blanke i. Men følelsen over at det var vi som har gått på stadion i en årrekke, reist på x-antall bortekamper og sett x-antall Brann2 kamper som "fortjente" cupgullet var fantastisk. Om Brann nå blir et et topplag, vil intet cup eller seriemesterskap måle seg med det jeg følte på Ullevaal den solfylte søndagen i november.