Skuffet, bitter og sur

Brann greide naturligvis ikke å innfri, men ettersom sesongen var over allerede etter hjemmekampen mot VIF, så er ikke skuffelsen stor.

Unnskyldninger
Det som derimot er provoserende er at Mjelde begynner å minne mer og mer om eks-Liverpool trener (nå Lyon) Gerrard Houiller. Med en gang han fikk motgang kom unnskyldningene som perler på en snor. Skadeproblemer, spillerne må gå i seg selv. Men selv fraskrev han seg ethvert ansvar for de da svake resultatene. Litt av den samme tendensen kan spores i idrettsveien, og det er farlig. En av Brann sine såkalte kjerneverdier (som de gir totalt f... i) er "ydmykhet". Dette ser ut til, nok en gang, å være en mangelvare i Brann.

Ikke krise
Det er dog viktig å poengtere at sesongen slettes ikke er en "krise" for Brann, men sett utifra hvilke ressurser Brann har å jobbe med er sesongen en gedigen skuffelse. I november skal sesongen evalueres, og da bør det erkjennes at dette var en meget svak og skuffende sesong. Det var nå Brann virkelig skulle ta steget opp til de store. Istedenfor er Brann på stedet hvil. Ingenting er forandret. Brann er like ustabile og dårlige som før. Mjelde messer hele tiden om stein på stein, men med tanke på hvilke muligheter han har fått som verken Teitur, Aabrekk, Tennfjord og Thoresen fikk er det faktisk helt naturlig å forlange snarlige resultater. At Mjelde messer om mere tid er latterlig. Med de ressursene han har fått til rådighet skal resultatene komme NÅ, og ikke om 5 år!!

Ingen fryd er som skadefryd
På en dag som denne er det en liten trøst at noen litt lenger nord i landet faktisk har det mye verre. Ellers er det faen meg så lite glede seg over!