Mjelde må gå?

Jeg har full forståelse for at Knut Langeland ikke akkurat blir hyllet som en gud blant Branns mest hardcore fans, men samtidig må nettopp denne gruppen evne og lese hva han faktisk skriver. Det er nemlig ikke slik at han forlanger Mons Ivar Mjeldes hode på et fat her og nå. Han setter bare ord på det som veldig mange av Mjeldes kritikere har ment en god stund nå - meg selv inkludert - nemlig Mjeldes manglende autoritet

Mons Ivar Mjeldes karriere som spiller var flott. Toppscorer i Tippeligaen, god suksess i Østerrike, før han kom tilbake til Brann og fikk en ny vår som spiller. Han kunne nok med hell lagt støvlene på hylla tidligere enn han gjorde, men alt i alt hadde han en flott karriere som spiller.

da han - noe overraskende - endte opp som Brann-trener forut for 2003-sesongen, var det nok en del som rynket på nesen. Et så ferskt og uskrevet blad skulle nå få den tøffeste jobben i norsk fotball; Brann-trener. Starten var mildt sagt horribel, men styret - og for så vidt fansen - forholdt seg rolig, og Mjelde fikk etter hvert mye ut av en spillerstall av noe varierende kvalitet. Ser man tilbake på den spillerstallen, var det ikke mange spillere som hadde store meritter å vise til (i norsk målestokk). Mjelde og spillerne var et team, en blanding av ungt, rutinert og et par tre utenlandske importer.

Fra 2004 begynte pengene for alvor å flomme inn. Soma, Sæternes og Scharner kostet alle flesk, og i tillegg hentet man inn en særdeles utrent Charlie Miller i sommerpausen. Alle spillerne bidro sterkt til at Brann til slutt endte opp med bronsemedalje og cupgull. De som ikke var optimister foran 2005-sesongen, må enten ha slitt med tvangstanker, eller hatt en alternativ virkelighetsforståelse.

Det viste seg tidlig at optimismen var velbegrunnet. Brann spilte god fotball, tok tabelltopp, men samtidig begynte steiner å løsne fra Mjeldes byggverk. Hans - på det tidspunkt - åpenbart begrensede taktiske ferdigheter begynte å koste Brann poeng. Mest åpenlyst var borte mot Start der Brann klarte å rote bort en 2-1 ledelse til 2-3 tap. Jakten på 3-1 scoringen fremfor å sikre 2-1 kostet til slutt Brann tre poeng.

Andre problemer begynte etter hvert også å komme til overflaten. Sammenlignet med 2003, der Mjelde og spillerne var et team som jobbet samlet for å få Brann ut av krisen (vårsesongen), så Brann-stallen nå ganske annerledes ut. Brann-stallen inneholdt nå 7-8 spillere som alle hadde erfaring utenlands, dog med vekslende hell, men felles for de spillerne var at de alle hadde sett og opplevd andre typer trenere, eksempelvis den bastante og autoritære. Den selvsikre

Det er nemlig noe typisk norsk over Mjeldes måte å lede på. En slags flat organisasjonsstruktur der alle innspill er velkommen. Det fungerer fint i medgang, men når motgangen melder seg og tøffe, upopulære valg må taes, da nytter det ikke lenger å ta avgjørelser i fellesskap. Da må sjefen stå frem og si at "sånn er det, og that's it!". Etter hvert som resultatene begynte å svikte på høsten, gikk stadig nye spillere ut i media med synspunkter og meninger. Aller synligst av disse var Paul Scharners nærmest åpenlyse utskjelling av Mons Ivar Mjelde borte mot Molde. Charlie Miller begynte også å ytre sin frustrasjon mot manglende spilletid sentralt på midtbanen. Mjelde klarte bare i begrenset grad å demme opp for denne misnøyen, og spesielt Scharner fortsatte med sine utspill mot Mjelde. At Scharner i tillegg vokste frem som Branns klart beste spiller, gjorde nok ikke tingene lettere for Mjelde.

Etter den skuffende avslutningen på 2005-sesongen, var Mjeldes medisin klar; kjøp! Kjøp!! KJØP!!! Stallen måtte bli større, bredere og sterkere. De store kjøpene uteble derimot. Ryktene var mange, men ved starten av 2006-sesongen var det kun ett storkjøp som var i boks; Petter Vaagan Moen. Sesongoppkjøringen hadde vært katastrofal, og det var veldig mange som var skeptisk foran seriestarten. Den skepsisen ble så til de grader gjort til skamme. Brann vant og vant og vant, og spilte en og annen uavgjort i ny og ne. 10 poengs ledelse ved sommerpausen, og eimen av gull-lukt hang tungt i luften.

Dessverre ble 2006-sesongen en absolutt nedtur. Ja, Rosenborg var nærmest umenneskelig med sin seiersrekke, men samtidig må det poengteres at Brann i beste fall var menneskelig; de feilet gang på gang. Det skjedde til tross for at stallen - på papiret i hvert fall - var styrket med Bakke og Gashi. I etterpåklokskapens lys har mange stilt spørsmålstegn ved disse kjøpene, spesielt ettersom spissene hadde måltørke, mens midtbanen faktisk hadde vært Branns sterkeste kort på våren. Det hele virket i etterkant rett og slett noe ulogisk

Andre problemer begynte også å dukke opp. Charlie Miller hadde levert en tidvis strålende vårsesong, men ble aldri belønnet med noe annet enn høyrekant av Mjelde. Charlie var heller ikke redd for å ta bladet fra munnen, og uttalte åpenlyst at enkeltspillere hadde for stor innflytelse på Mjelde, og at dette var noe han ikke var vant med fra utlandet. Enkeltspillerne han siktet til var hovedsaklig Martin Andresen, men nok også Bengt Sæternes, som hadde klippekort på laget til tross for avskyelig dårlig form.

Det ble etter hvert et velkjent syn å se Martin løpe til Mjelde for nærmest å fortelle hva Mjelde skulle gjøre. Det virket som at mens Mjelde snakket med BTV-damen på Stadions lydanlegg ("Da hjelp ikkje å pipa! Me må støtta opp om gutane! Dei har ikkje jobba godt nok, og no skal eg gå inn og kjefta på dei!"), var Martin Andresen i full gang med å gjøre de nødvendige omrokkeringer i garderoben. Dette er selvsagt bare en udokumentert, halvseriøs teori, men det skulle ikke forundre meg om noe lignende var tilfellet. Veldig mange tilskuere reagerte på måten Mjelde nå stilte seg på siden av laget, og ble en del av hylekoret. Å uttale seg så kritisk mot egne spillere på Stadions lydanlegg i pausen av en kamp er for meg det endelige bevis på manglende lederegenskaper. Man vinner som et lag, man taper som et lag, og hvis ikke det er trenerens oppgave å få laget til å prestere i kamp, hva er da vitsen med å ha en trener? Han har for all del rett til å være skuffet over dårlig innsats, men det er en sak mellom han og spillerne, ikke mellom Mjelde og publikum på den ene siden, og spillerne på den andre.

Etter at gullkampen var avgjort, ble publikum vitne til en spillergruppe som mer eller mindre ga opp. Om innsatsen til tider hadde vært laber i enkeltkamper tidligere i sesongen, var den nå gjennomført tragisk. 5-0 tapet borte mot Viking i siste serierunde, i en kamp der Brann kunne sendt sin argeste konkurrent på Vestlandet rett ned til Adecco, var en meget vond opplevelse. Spliden i supportermiljøet var åpenbar med èn gruppe som konsekvent sang "Mjelde må gå!", mens andre fremdeles sang "byen e' Bergen".

Personlig trodde jeg at Mons Ivars dager i Brann var talte, men som Langeland skriver; Mjelde gikk seirende ut av maktkampen. Man kan selvsagt spekulere i det lange og det breie om hva som ville vært status nå dersom det hadde blitt et trenerskifte. Ville Andresen signert? Hvem ville tatt over? Ville spillerstallen fremstått som lykkelig og harmonisk? Ville Brann begynne å prestere før pause? Jeg gleder meg i hvert fall til den dagen Per Ove Ludvigsen utgir sin biografi om årene i Brann...

Per dags dato er vi nummer to i serien. Vi har fått lovlig godt betalt med poeng sett i forhold til de sportslige prestasjonene, men samtidig merker man at noe ikke er som det skal i Idrettsveien. Etter at overgangsvinduet åpnet, har Brann-spillerne nærmest stått i kø for enten å bli solgt, eller å signalisere at de ikke vil undertegne ny kontrakt med klubben. Jeg skal ikke ta en lang diskusjon på om det er bra eller dårlig for Brann at spillere som Sæternes, Huseklepp, Bjarnason, Winters, Andresen, Haugen, og etter ryktene også Eirik Bakke forsvinner fra Brann i sommerpausen eller ved sesongslutt. Jeg konstaterer bare at noe må være galt. Veldig galt. Sæternes sine uttalelser om at manglende tro på det sportslige opplegget er nok det nærmeste vi kommer direkte kritikk av Mons Ivar Mjelde siden Charlie Miller forlot klubben. For Mjelde kan det umulig føles godt at en spiller som han har gitt så og si ubegrenset tillit, nå velger å forlate klubben i hui og hast, og i samme slengen komme med direkte kritikk mot "det sportslige opplegget".

Knut Langelands bilde av situasjonen er nok dramatisert en smule for å vinne lesernes interesse, men jeg er ikke tvil om at han treffer godt med sin beskrivelse av for eksempel forholdet mellom Mjelde og Andresen. Mjelde lengter nok tilbake til 2003/2004 da spillergruppen fremdeles var en harmonisk blanding av ungt og lærevillig, og erfarent, men føyelig. Branns stjernegalleri later til å ha vokst seg større enn Mjeldes håndteringskapasitet, og interne stridigheter er bare en naturlig konsekvens av dette. Man skal heller ikke se bort i fra at Mjelde nå har endret lederstil - lytte mindre til enkeltspillere og ha større tro på seg selv - og at dette kan være en av årsakene til at mange av Mjeldes mest betrodde menn nå melder sin avgang. Hvis det er en planlagt strategi, kan Mjelde gjenvinne sin posisjon i spillergruppen straks alle de som ikke vil la seg føye er forsvunnet ut av døren. Det kan tidligst være fullført ved sesongslutt. Det er uansett en veldig risikabel gambling av Mjelde, som i mine øyne er helt nødt til å ta seriegull for ikke å få sparken ved sesongslutt. Vinner vi ikke serien, står vi plutselig uten trener, samtidig som flere av klubbens stjerner forsvinner, og de som er igjen vil neppe signere nye avtaler.

Til syvende og sist er det styret og sportslig leder som sitter på løsningen. Samtidig må Mons Ivar Mjelde jobbe med kniven på strupen, med en spillergruppe som ikke er i full harmoni, i jakten på det edleste metallet. Det kan gå hvilken vei som helst. Det avgjørende blir om spillerne som er på vei ut klarer å motivere seg til full innsats, uavhengig av om Mjelde er årsaken til at de forsvinner. Jeg tror det går bra så lenge Brann fremdeles kjemper om gull, men skulle Brann falle av lasset, tror jeg både innsats og moral vil forsvinne som luften ut av et punktert dekk. Første test blir mot Stabæk. Utfallet av den kampen kan avgjøre mye, både i forhold til høstsesongen, men også i forhold til neste sesong.

Nord-Korea er således et naturlig oppholdssted når den kampen spilles. 1. august får jeg vite utfallet

Skrevet av Erik Bergsland