Naive supportere

Vi, fotballsupporere, er rimelig naive. For eksempel tror vi at spillerne og trenerne har de samme følelsene for klubben som oss. Dette er naturligvis helt feil.

Tro og håp
Hver gang Brann har signert en ny spiller håper og tror vi at spilleren vil ha det samme forholdet til klubben som oss. Om du tenker deg godt om, så tror du egentlig ikke på det, men velger å tro å det - igjen og igjen. En ny spiller kommer til klubben, og sier at dette har alltid vært drømmen hans, og supporterne er helt fantastiske. Et halvt år senere klager spilleren over lite spilletid, og ønsker seg vekk.

Vi vil bedras
Fotball er underholdning, og som den viktigste kundegruppen vil vi bedras. Ingenting er herligere enn å få høre at din favorittspiller erklærer sin udødelige kjærlighet til klubben. Men vær beredt på å få en nedtur. Noen måneder senere kan han være solgt til en rivaliserende klubb. Dermed føler du et hat ovenfor den spilleren. Men om spilleren med neste korsvei kommer tilbake igjen til Brann, så er han plutselig "helt" igjen.

Azar Karadas
Overnevnte tekst eksemplifiseres best med Azar Karadas. Han dro fra Bergen som en hatet mann, men kommer han tilbake vil han bli sett på som en frelser. Men denne statusen er det slutt på med en gang han forlater oss, igjen (evt. legger opp)
Hvorfor?
Vi elsker klubben vår, og derfor er vi lojale mot de 11 på banen. Men om spillerene tror at de blir forgudet for alltid er dette helt feil. Spillerne er bare midlertidige helter. Å holde med et lag er nemlig ikke om å forgude de 11 overbetalte idiotene på banen. Det er våkne opp på søndag med sommerfugler i magen, siden det er kampdag. Det er å kjøre den samme veien til stadion. Det er å sitte/stå med de samme vennene/venninnene. Det er å dele spenningen, gleden, fortvilelsen, frustrasjonen og kjedsomligheten. Dermed blir ikke spillerne noen annet enn statister. Det er nemlig klubben vi støtter, ikke spillerne.

Teksten er basert på en artikkel i "Fanzina", og er delvis omskrevet