Om cup, hegemonifall og tenking.

Jaggu er det ikke ofte Geir tenker. Alt for mye tid går med til å presse i seg øl etter øl. Men i dag var det ikke mulig å holde seg. For jammen skjer det ting i norsk fotball for tiden. Rosenborg har kastet vekk sitt sedvanlige forsprang, er i ferd med å miste hegemoniet, er sjanseløse i Champions League, og sparker treneren nådeløst. Det er noe rettferdig og flott over det hele som gjør at dagen i dag ikke kan gå inn i den sedvanlige alkotåken før litt ut på kvelden. Rosenborg er et skadet dyr som venter på å bli avlivet. Forhåpentlig kommer ikke nakkeskuddet før neste år. Og da bør Brann være eksekutør.
Med en sesong som har vært full av unødige poengtap skal det ikke mye til for å se at Brann kan bli seriemester neste år. Men det avhenger av at ledelsen i klubben ser sjansen. Vi trenger Ødegård til Bergen. Og vi trenger spillere i toppform fra starten av sesongen. Slik det ser ut nå vil man i mars ha et lag som har spilt sammen i flere måneder. Ganske ulikt det vi har vært vant til. Da bør vi ha lov til å forvente at Brann kjemper om gullet neste år.

Royal League skinner fremdeles der borte like rundt hjørnet, selv om Brann har gjort sitt beste for å kaste vekk mulighetene. Når vi den bør alle være fornøyd. Cupfinalen skinner enda klarere. Hvertfall for oss som har billett. NFFs system er så urettferdig som det går an å få det. Men det får være. Vi skal vinne. Og vi skal feste i Oslo. Så får svartebørshandlere og NFF-pamper bare ta beina fatt.