Stein på stein

Kampen er over. Brann vant 1-0 etter scoring av Bengt Sæternes. Som alltid under Brannkamper hadde jeg ikke kontroll. Kroppen var som et ormebol. Nervøsiteten gjorde at musklene rykket ukontrollerbart. Dette er forøvrig en tilstand som jeg har måttet leve med hele livet. Den opptrer kun i forbindelse med fotballkamper der Brann er innvolvert. Like før scoringen satt jeg frampå stolen på min vanlige plass (Felt C, rad 2, plass 15). Stirrende som hypnotisert, med hodet lavt mellom knærne, som en skihopper i overrennet. Spasmene i armer og bein ble holdt i et jerngrep av den forknytte sittestillingen. Dette var årets siste hjemmekamp, og årets siste Vestlandsderby.. Det var elektrisk på Brann Stadion, og håret mitt sto, som vanlig, rett ut.

Så scoret Bengt Sæternes etter et fantastisk fremspill av Robbie Winters.

Så scooooooooooooorer Bengt Sæternes! 1-0. Et kanonskudd i noten (ehh..øhh..) !. Bengt løper bort i hjørnet mellom hovedtribunen og Hansasvingen for å feire med Robbie.

Dette registerte ikke jeg. For lille, tjukke, nevrotiske Geir steg som i sakte film opp fra hockey på setekanten, og forlot denne jord. Steg og steg. Den feite kroppen rettet seg ut, lungene brølte JAAAAAAAAAAAAAAAAA!! Deretter hoppet den feite kroppen ned et hakk, og begynte å hoppe mens armer og bein gikk til alle retninger samtidig som jeg skrek (nok en gang) JAAAAAAAAAAAAAAAAA!!

Et kvater senere var det klart. Det ble 1-0. Det er pokker så deilig!!!