The fight against terror

Den psykologiske krigføringen foran morgendagens kamp er allerede i gang, og trønderne har allerede forsøkt å syke ut meg med å ta en aldri så liten telefon til meg.

Dagen i går startet nemlig med at jeg ble oppringt av et nordtrøndernummer. Hallo, sa jeg. I den andre enden hørte jeg en 60 år gammel inntrønder som er akkurat så trønder at det går fra å være stygt til egentlig litt søtt.

Han: Ja, høy, æ hi no sjett at de avværtert i bondemaggasine' om nåkka utstyrøøøh
Jeg: Jeg tror kanskje du har ringt feil, jeg har ikke så mye bondeutstyr liggende.
Han: Åh? Høh. Nummeret i annonsen si ni en en mumle mumle null fire åtte, og det e no det æ hi rengt, ja.
Jeg: Nummeret mitt slutter på fire en, ikke fire åtte
Han: Ja? Det e no null null der, æ sjer det på skjærmen hær, sjø. Næææi, æ hi no ringt rætt ja, veit æ.

seks sekunders stillhet i begge ender.

Jeg: Eh ... ja, det ... Det blir dårlig med bondeutstyr på deg herfra, altså.
Han: Åh. Høh. *klikk*